Engelske øl er vanskelig å få tak i i Norge. De sterkeste typene er heldigvis tilgjengelige på Vinmonopolet, men stort sett alt øl som serveres i England er godt under 4,7%-grensen, og er derfor ikke interessant å importere til Norge. Hvordan får en så smakt på engelske øl? Løsningen er relativt enkel. Men – først må vi helt tilbake til start; Hva er egentlig typedefinisjoner?
Typedefinisjonene
Hjemmebryggere liker å konkurrere, både når det gjelder å ha beste bar med mye moro og rart øl på en ølfestival, men også når det gjelder å lage perfekte, typeriktige øl. For å bli enige om hvordan et øl skal lukte og smake, bruker vi typedefinisjonene som en slags målskive, med et spenn i aromaer og smaker som en normalt finner i en gitt ølstil som amerikansk IPA eller en norsk heimabrugg.
Ute i verden finnes det hovedsakelig fire sett med typedefinisjoner: de danske, svenske,
norske – og amerikanske BJCP. Resten av verden bruker BJCPs definisjoner, men for å
sette det litt på spissen er de veldig glade i ord, og har noen rare fortolkninger av europeiske øltyper.
X-klassen var et mareritt, der var alt lov så lenge en beskrev hva en hadde sendt inn i konkurransen. Det sluttet vi med.
De skandinaviske typedefinisjonene oppsto på tidlig 2000-tall og var noenlunde like en liten stund. Danskene og svenskene var flinkere til å oppdatere sine enn vi i Norge, derfor tok vi en kopi av de danske typedefinisjonene i 2011 for å følge litt med i tiden, og oversatte dem nesten til norsk. Mange øltyper var derfor lenge litt danske i beskrivelsen, mange manglet for eksempel en beskrivelse av skummet, og en var veldig opptatt av å beskrive at ølene ikke skulle ha diacetyl eller acetaldehyd. Det blir som å beskrive at en imperial stout ikke skal ha mango i seg; normalt har den ikke det.
Interesserte øldommere
Øldommere er glade i øl, men enda gladere i å krangle om øl. Vi i dommerkomiteen fant ut at det derfor ikke holder å si “passe bitterhet”, eller å liste opp “knekk, karamell eller toffee”. Vi har måttet innføre mengdeskala fra “fraværende”, “merkbar” og opptil “dominerende” for å si noe om hvor mye en smak eller aroma framtrer, og finspikke på utsagn som “knekk, karamell og/eller toffee” for å sikre at ingen krever at alle de tre komponentene skal finnes. Det er veldig artig å jobbe med så dyktige og engasjerte folk.
Men, uansett hvor interesserte øldommere er – av og til er det ikke mulig å få smakt
eksempler av en ølstil. Da må vi prøve å ha typedefinisjoner som er gode nok til at en
dommer kan lese seg opp på hva stilen skal smake og lukte, og ikke minst hvilke særpreg og balanser som gjør at et øl av en gitt type er ekstra godt.
Oppdateringer
I 2011 mente Norbrygg at norsk pilsner i butikk-klasse var
“en industriell og lett tilgjengelig versjon av pilsnerølet. Norsk pils brygges ofte etter renhetsloven uten mais, ris m.m.”
I dag sier vi
“Vanlig norsk pilsner i butikk-klasse skal være frisk og lettdrikkelig, med balansert
maltsødme og bitterhet. Forskjellen opp mot andre lyse lagere er at denne typen er mer
preget av særegenhetene i gjærtypen til bryggeriet, som kan gi varierende mengder fenoler, fruktestere og/eller diacetyl. DMS er ofte en del av aroma- og smaksbildet. Særpregene skal allikevel ikke være for dominerende eller i sum for mange.”
Det blir litt flere ord, men det kommer godt fram at denne øltypen egentlig er et gjærdrevet øl, som kan ha noen små kompleksiteter i maltet. De kraftigste pregene listes opp først. Måten vi kom oss dit var at dommerkomitéen kjøpte inn stort sett en av hver av de vanlige norske pilsnerne tilgjengelig i Norge, smakte og diskuterte seg gjennom. …så åpner vi Dahlsen – er det noe i denne som gjør at vi må endre på beskrivelsen av maltpreget?
Oppdateringer er en del arbeid, derfor er de mest populære klassene i NM i hjemmebrygging oppdatert først, og så kommer resten. Det er forholdsvis enkelt på øltyper som er tilgjengelige i Norge, det er jo bare å bestille på Vinmonopolet. Tyske øltyper er vanskeligere, da Vinmonopolet har overraskende lite tyske øl tilgjengelig. Vi har heldigvis noen i dommerkomitéen som har veldig godt kjennskap til Tyskland, så tyske øl er løsbart. Men, ingen av oss er fra England.
Hvor finner en engelske øl – i England?
En skulle kanskje ikke tro det, men det er overraskende vanskelig å få tak i engelske øl i
England. Campaign for Real Ale, CAMRA, ble startet i 1971 som en reaksjon på at de
tradisjonelle øltypene i England forsvant, og ikke minst den store pub-døden.
Nabolagspubene gikk konkurs, eller ble kjøpt og lagt ned. I dag blir de kjøpt opp – og
inkludert i en kjede som Greene King, Wetherspoon og lignende med deres ekstremt
standardiserte ølutvalg. Det gjør at puber som ser erkebritiske og innbydende ut på utsiden stort sett bare har lagerøl.
Skinnet bedrar, de hadde bare industrilager.
Dommerkomiteen har noen fysiske samlinger i året, og de siste årene har vi spart litt inn for å ta nettopp en typerevisjon av engelske øl. Et lite reisebrev er lagt ut på norbrygg.no. En kan ha flaks på pubtur, en Greene King-pub har for eksempel ett tappetårn til real ale, men det er ikke alltid det er noe på. En kan jo være heldig å finne en pub som har litt mer utvalg (web-appen til CAMRA er helt ypperlig til forslag), men det er et stykke mellom dem.
Camra gir noen hint om hvor en finner spennende øl.
Øya er ganske utstrakt, og det er noen lokale variasjoner i øltyper. Generelt kan en si at i sør liker de øl litt lysere og varmere, i midten litt mørkere og bitrere, og i nord litt søtere. Men, det har ikke bryggeriene hørt om, de gjør hva de vil. Da er det bare én løsning; å være innom flest mulig puber.
Noen hovedtrekk
Etter hvert danner det seg et mønster. I London har de et ok utvalg av sør-engelske typer (selv om jeg savnet litt fra retningen sørvest) – selv om ølene er veldig lette, har de faktisk en viss kompleksitet i maltpreget. Vi tror det skyldes bruken av klassiske, engelske malttyper, da de store bryggeriene ofte ikke har dette, og de har en tendens til å bruke litt enklere malttyper.
Ølene serveres varmt. I London er de oppe i nordnorsk badevannstemperatur på 16 grader, mens en lenger nord er litt kaldere igjen – helt ned til 10-12 grader. Håndpumpe med sparklers i tuten gjør at et øl på 3,8% oppleves som fyldig. For å forklare turistene hva dette ølet er for noe har de begynt med begrepet “table beer” i London.
Skotske øl er ikke nødvendigvis kraftige saker
London har engelske øl, men det er fysisk langt mellom hvert av dem som er interessante. Da bør en heller dra til for eksempel Leeds. Yorkshire-stilen er ofte litt bitrere, og det får en på hvert gatehjørne i Leeds. Her er ikke alt kjøpt opp av Greene King – ennå. Har en smakt ferdig de 2-4 ølene som var interessante, er det bare å gå 50 meter til neste pub. De er det også mange av.
Edinburgh har et relativt bra utvalg, men overraskende mange dårlig vaskede tappelinjer på nabolagspubene. De skotske typene er det nesten umulig å få tak i, selv i Edinburgh.
Noen overraskelser er det – det er nesten ikke mulig å få tak i øl som er sterkere enn 4,5% på bar. Nesten ingen av barene har flasker. Skal en få tak i sterkere, klassiske engelske øltyper må en på en flaskebutikk, da pubene som har sterkere øl stort sett bare har amerikanske eller belgiske ølstiler.
Endringer
De gamle typedefinisjonene var sterkt inspirert av Michael Jackson (ikke popstjernen), som var veldig glad i å vise at øl har et stort mangfold. Vi rydder litt, og slo for eksempel nylig sammen flamsk rød og flamsk brun, da de belgiske bryggeriene ikke skiller på det selv. På samme måte har vi tre varianter av bitter, som alle er litt overlappende.
Å ha en bitter-klasse som går fra 3,0%–3,9%, så en ny fra 4,0%–4,8%, og så enda en fra 4,8%–6,0%, er litt mye. Vi trenger allikevel å kunne skille de svake fra de sterke i to klasser, hvis ikke vil de svake ikke nå opp i en konkurranse. Løsning: Vi slår sammen de to svakeste bitterne i én klasse.
Bryggeriene bruker bitter og pale ale om hverandre i omtalen av ølene sine, men generelt er bitter mest brukt om ølene som blir servert fra tapp, og som da er lettere enn pale ale. Løsning: Vi kaller denne for “Engelsk pale ale”, som da blir motsvaret til “Amerikansk pale ale” ut fra humlestilen.
Sterke saker
I tillegg har de spesielle malt- og gjærtypene som brukes mye å si. Selv om ølene er lette, er de komplekse. En golden ale på 3,2% eller en stout på 4% kan overraske skikkelig. Der de gamle øldefinisjonene ikke sa mye om kompleksitet har vi nå tatt med det, og har pusset opp følgende typedefinisjoner:
- 4A Engelsk bitter (sammenslåing av Ordinary Bitter og Best bitter, håndpumpeutgaven, selv om flaske er ok. Det er denne som faktisk serveres på pub.)
- 4B Engelsk Pale ale (stort sett flaskeutgaven)
- 4C Engelsk golden ale (mer kompleksitet, omskriving)
- 5A Engelsk brown ale (mer kompleksitet)
- 5C Engelsk dark mild (mer kompleksitet, omskriving)
- 5E Skotsk ale (mer kompleksitet, omskriving)
- 5F Skotsk sterk ale (mer kompleksitet, omskriving)
- 8A Dry stout (mer kompleksitet)
Eksempelvis har nå
“Svak til tydelig engelsk humlearoma, svak til tydelig maltaroma, med karakter av blant annet karamell. Fraværende til svake fruktestere, fraværende til svak diacetyl.”
blitt til
“Svak til tydelig humlearoma som normalt kjennetegnes i engelsk humletyper, med preg av blomster, tobakk og/eller jord. Svak til tydelig, kompleks maltaroma med toner av karamell, toffee og/eller lyst brød, samt over mot brødskorpe og mer røstet preg i mørkere varianter. Fruktestere er fraværende til merkbare, men skal ikke dominere. Diacetyl er fraværende til svak.”
Det er nesten så en får lyst på en ekte bitter fra håndpumpe.
Dommerkomiteen tar en ølpause etter en lang dag med krangling om øl.
De nye typedefinisjonene er nå å finne på siden for definisjon av øltyper. De
gamle tas vare på hvert år rundt NM, og kan sees på for eksempel på Øltyper NM 2025.
Har du tilbakemeldinger eller kommentarer – eller har du lyst til å bidra i dette arbeidet?
Kommenter gjerne på forumet eller send en epost til oss på domkom@norbrygg.no.
Skrevet av Per Øyvind Arnesen, leder i Norbryggs dommerkomité.